Da du var ung: Phish og 'Hampton Comes Alive'

When You Were Young sikter mot å gjenvinne musikken fra vår feilaktig huskede ungdom fra de ripete mix-CD-ene under bilsetene våre. Hver utgave vil dekke musikk som forfatteren elsket som tenåring før han gikk videre til "kulere" musikk, whatever that means. Denne utgaven dekker Phish og deres live-sett Hampton Comes Alive.

Jeg har ingen minner om hva som fikk meg til å bli sjøl en casual fan av Phish. Jeg kan ikke tenke på noen spesifik CD jeg kan ha snublet over og trukket ut fra en Repo Records brukt kasse, eller hvilken venn i ungdomsskolen som "onterte" meg til bandet, eller hvilken Rolling Stone- eller Spin-anmeldelse som kan ha vekket min interesse. Alt jeg vet er at før jeg visste ordet av det, hadde jeg graduert fra studioalbum til bootlegs, og det skjedde raskt.

På den tiden var det et helt nettverk av online diskusjonsfora for å legge til rette for båndbytte. Dette var i pre-Napster-æraen da selv CD-brennere var vanskelig å få tak i, så hvis du ønsket å høre spesifikke Phish-show, måtte du sende tomme kassettbånd til fremmede med forventning om at de ville lage deg en kopi av en konsert fra sin samling. Det virker helt utdaterte nå, men dette var virkelig noe folk gjorde. For å holde alt klart, hadde jeg en bok med hver kjent Phish setliste, Pharmers Almanac (du utvikler en følelsesmessig nummenhet for virkelig dårlige ordspill når du er i Phish-gravene). Jeg skrev i margen, krysset av de showene jeg hadde skaffet meg og, viktigere, uthevet showene jeg ønsket (The Bomb Factory! The OJ Show! NYE 95!). Jeg var besatt av å katalogisere og organisere min raskt voksende samling av notater på Maxell XL-II 90s. Jeg kan ikke tenke på noe jeg noen gang har investert meg selv i mer enn jeg var investert i Phish i løpet av de årene.

Så kom Hampton Comes Alive (dig det Frampton ordspillet!). Den samlet to komplette kvelder med konserter i Hampton, VAs Hampton Coliseum, det seks CD-settet (!) var den første usensurerte live-opplevelsen som bandet ga ut. Det er sant at de hadde gitt ut et par live-album før dette, men de var bare samlinger av høydepunkter hentet fra den større konteksten av hele showet som, hver ekte Phish-fan visste, var der det virkelig var. Her var to komplette konserter, alt på ett sted, presentert i noe sprøtt magnetisk emballasje. Det slår absolutt de to dusin eller så fjerde og femte generasjons kassettkopier av publikumsopptak jeg hadde skaffet meg til det punktet. At dette var showene som skjedde umiddelbart etter min første show erfaring hadde absolutt en tangentiell verdi, men det kuleste med det var bare at det eksisterte i utgangspunktet.

Ser tilbake er de to showene samlet her rare. Selv etter Phish-standarder, er dette en merkelig akkumulering av låter fordelt over fire sett. Jeg mener bare ved å kaste et blikk på setlistene så hopper noen ubegripelig sprø coverlåter rett ut ("Sabotage"? "Gettin' Jiggy Wit' It?!" "Tubthumping?!?") og, bortsett fra den romslige andre settet av den andre natten, er det ikke i nærheten av så mye faktisk jam som fans ville ha lett etter fra et sent 1998-show, men alt dette ville vært relativt kjedelig å bryte ned her. Som det første full-søttet de la ut for masseforbruk, kan jeg tenke meg minst noen andre forholdsmessig sublime eksempler jeg hadde på tape fra det samme året som ikke var nær så maniske i energien og tempoet sitt, men på det tidspunktet var vi tape-beggere ikke i posisjon til å være kravstore.

Alle de små klagene til side, Hampton Comes Alive lydsatte og påvirket så mange av mine mest akavede tenåringsøyeblikk. En av de tidligste gangene jeg noensinne kysset en jente skjedde mens "Harry Hood" via min Honda Accord sine dårlige høyttalere mens vi stod stille foran huset hennes. Jeg hadde nettopp kjørt oss tilbake fra et poesiverksted på en Barnes & Noble og jeg poengterte hvor morsomt det var at de teasede Leave It To Beaver temaet midt i "Big Black Furry Creature from Mars," hvorpå hun rullet med øynene, umiddelbart angret på hele opplevelsen. Det var på grunn av denne her musikkens samling at jeg endte opp med å synge Stevie Wonders "Boogie On Reggae Woman" på karaoke-festen i kor-timen min, som absolutt var noe som skjedde. Det stemmer: tenåring meg, som knapt har kysset mer enn kanskje to jenter, går all in på tekster som "I'd like to see you in the raw / Under the stars above" og "I'd like to make love to you / So you can make me scream," alt fordi jeg hørte den jammen på denne Phish-boksetten. Jeg kan kritisere det nå, men på den tiden var bandet, og spesifikt Hampton Comes Alive, alt for meg i et år eller så.

Det tok ikke lang tid før Phish begynte å gi ut dusinvis av profesjonelt mesterte arkivutgivelser på CD, den første runden av hvilke jeg pliktoppfyllende kjøpte og katalogiserte i min slitte store bok om show. Etter hvert ga jeg båndsamlingen min videre til en venn (du kan si jeg ga det... PHORWARD?), og sommeren etter første året mitt på college hadde jeg gått videre til punk og indie rock. Jeg ser fortsatt tilbake til Phish når jeg ser etter musikalsk komfortmat, på samme måte som ingen noen gang virkelig mister den myke plassen for musikken fra ungdommen sin, men det jeg virkelig savner var det obsessive engasjementet jeg hadde for å vade gjennom show etter show, alltid finne nye steiner å snu. Jeg sannsynligvis ikke så på det slik på den tiden, hæl kanskje ingen gjorde, men Hampton Comes Alive (og den fremtidige oppkomsten av Napster, osv.) var begynnelsen på slutten av den unikt nerdete og uventet magiske båndbytte-kretsen som hadde hjulpet å forme meg til musikkfanen jeg er i dag.